Arter i elva

Hunnselva er ei mangfoldig elv med mange arter å tilby sportsfiskere. Hele 12 forskjellige vannlevende arter har elva å tilby - og ned gjennom siden her skal vi fortelle om de fleste.

Mjøsørret

Finnes i de nedre deler av Hunnselva. Kan fiskes på fra midten av Juli og utover høsten til fredning. Ørreten går da på gytevandring opp elva. Ørretyngel registrert første gang på midten av 90-tallet igjen etter mange år da mjøsørreten var borte fra elva. De fleste av det vi kaller mjøsørret er av Hunderstammen og er en av Europas største og fineste ørretstammer, og i særklasse Norges fremste representant for sin art. Hunderørretens særstilling er at den har en egen evne til å bli meget stor. Gytevandringen skjer hvert 2. år og de virkelig store (dvs. over 8 kg), hvert 3. år. Ørret gyter i hovedsak i rennende vann, og som laksen vender den tilbake til sin opphavselv eller bekk for å gyte når den tiden er moden.

Elveørret (salmo trutta)

Ørreten har de karakteristiske prikkene langs sidene og kan bli stor om forholdene ligger til rette for det. Ørreten er en rovfisk som også spiser sine egne, i tillegg til krepsdyr, bunndyr. Elveørreten får ikke noe særlig størrelse før den går over til å bli fiskespisende. Elveørreten finner du i hele Hunnselva, fra Eina-oset i sør til munningen i nord. I den nedre delen kan du også møte på den litt større mjøsørreten. I Hunnselva finner du elveørret av den opprinnelige stammen, samt at det gjennom tiden har blitt satt ut ørretyngel for å hjelpe bestanden opp. Dette vil du se ved at fettfinnen på fisken er klipt.

Ørekyt (phoxinus phoxinus)

Ørekyt er en liten karpefisk som opprinnelig ikke tilhører Hunnselva. Denne har blitt medført elva av mennesker, enten ved uhell eller ved bruk som agn. Den er normal i vassdrag på Østlandet og regnes som en høyrisikoart, og det blir satset store midler for å få bukt med spredning av denne. Ørkyta er en liten fisk, som regel under 8cm. men de største i arten kan bli opptil 14cm. Hunnen er større enn hannen. Fargen er som regel brun til olivengrønn rygg med flekker og en sølvhvit buk. I gytetiden har hannen dypt røde undersider. Ørkyta er en typisk stimfisk og liker seg best i kaldt oksygenriktvann. De spiser alger, planteavfall (i elver), bløtdyr, krepsdyr og insekter. Ørkyta kan med dette bli en viktig konkurrent for ørretyngelen der disse finnes i tette bestander. Voksen ørret spiser Ørkyta, men det er også observert at voksen Ørekyte spiser ørretyngel.

Abbor (perca fluviatilis)

Abboren er en vanlig ferskvannsfisk særlig utbredt på sør- østlandet i norge. Abboren er en "flat-trykt" fisk som er relativt høy. Fargen er grønnaktig med røde finner på ryggen og ved gattet. På sidene har den et sett med 5-9 vertikale striper. Størrelsen på Abboren varierer fra vann til vann. Vi finner vann som med såkalte "tusenbrødre", der gyteklar Abbor ikke er større enn 40-50 gram. I større innsjøer og vassdrag er Abbor i kilosklassen noe man kan treffe på. Abboren finnes i de nedre delene, og i dammer og roligere partier i Hunnselva. Den er en stimfisk i ung alder, eldre og mer aggressive individer holder seg mer for seg selv. Arten er en utpreget rovfisk og spiser både virvelløse dyr og annen fisk.

Sørv (scardinius eythrophthalmus)

Er en liten tilpassningsdyktig karpefisk, vanlig i fersvann i store deler av det sentrale europa. I norge finnes den bare i lavlandet, og da i noen vann på det indre østlandet. Sørven er vanligvis mellom 15-30 cm. lang, men unntaksvis kan de bli større. I gjennomsnitt veier de rundt 500gr. i norge er det sjelden at vekta blir mer enn 400gr. Skjellene er blanke og munnen underbitt. Sørven blir lett forvekslet med med mort, men har færre myke finnestråler i ryggfinna (8-9 mot morten sine 10-12). Sørven lever gjerne i våtmarksområder med lite strøm. Han tåler ureint vann godt, og dukker gjerne opp i menneskeskapte kanaler og dammer. Generelt sett liker den seg best i overflata på stillestående vann med mye vegetasjon. Sørven spiser stort sett innsekt, små kreppsdyr og plankton som han tar i de frie vannmassene. Voksne individer kan du også se beite på vegetasjonen i vannet.

Karuss (carassius carassius)

Karussen ble etter sigende innført til norge av katolske munker i den siste del av middelalderen. Selv om denne teorien ofte blir satt under tvil av forskere som antar at fisken fant sin vei til sørlige deler av sør og østlandet etter sist istid på egenhånd. Det som er helt sikkert, er at bestander av karuss utenfor disse områdene har oppstått med god hjelp av mennesker. Karussen er i utgangspunktet en småvokst karpefisk. Fisken er utrolig hardfør og kan overleve temperaturer rundt 0 grader celsius. Kort fortalt kan den faktisk bli nedfryst og likevel overleve en opptining. I tillegg til dette har karussen evnen til å overleve omtrent uten oksygen, da spesielt i kalde temperaturer. Karussen kan overleve i mudderet på et bunnfryst tjern i flere måneder. Innsjøkarussen er fra sportsfiskersyn den mest interessante, denne typen finner vi også i nederste deler av Hunnselva, her vil karussen kunne nå en størrelse på opptil 2,5 kg. selv om mindre fisk er mer vanlig. Utseendemessig er karussen rund og høyrygget, dette er spesielt i vann med mye predatorer - der karussen kompenserer med høyde i stedet for lengde. Mindre fisk er ofte sølvfarget, mens de fra en 4-500gr. og oppover vil tilta en brun gyllen farge. I motsetning til karpen og suteren har ikke karussen skjeggtråder, og ryggfinnen er som regel lang med inntil 21-22 tråder.

Gjedde (esox lucius)

Gjedda kan vi også stifte bekjentskap til i Hunnselva, da i de mest stilleflytende partiene av elva. Gjedda er ikke en naturlig del av elva, og individer som påtreffes har funnet veien i fra det nå så gjedderike vannet Einafjorden.  Gjedda er en langstrakt fisk med flat og bred snute. Ryggfinnen og gattfinnen sitter langt bak på kroppen og er like lange. Hanngjedda oppnår sjelden en vekt på mer enn 8 kilo, mens hunngjedda kan komme opp i mer enn 20 kilo. Gjedda holder ofte til i på steder med mye vegetasjon som blekjer (vannliljeblader) og siv. Den er en glupsk rovfisk med skarpe tenner som spiser det meste den kommer over av andre fisker, frosker, vannrotter og mindre vadefugler. Gjedda er en svært hurtig fisk som kan gjøre lynraske utfall mot byttedyr. Den er derimot ikke en særlig utholdende svømmer og står derfor ofte i rolig i vegetasjonen og venter på et passende bytte skal komme forbi. Om vinteren trekker gjeddene ofte ut på dypere vann.

Harr (thymallus thymallus)

Harren treffer vi på i de nederste delene av Hunnselva, helt opp til Huntondammen. Dette er en fisk i laksefamilien og vi finner den i norge helt i nord og noen steder på østlandet. Harren er lett å kjenne igjen på den lange og høye ryggfinnen. Det er en slank fisk med gråblank kropp og store skjell med mørke kanter. Snuta er spiss og litt flattrykt, med en overbitt munn. I norge kan den bli opptil 60cm og veie rundt 3,5kg. Internasjonalt er den største harren blitt veid inn til hele 6,7kg. Harren lever i rennende vann og i innsjøer, ofte på ganske grunt vann. Ofte forekommer harren i de samme miljøene som ørreten, selv om den vil ha litt svakere strøm i vannet. Harren lever av for det meste av bunndyr, men tar en del krepsdyr og bløtdyr. Om sommeren er ofte overflateinsekter en viktig matkilde, dette gjør at harren utgjør en interesse for sportsfiskerne.

Vederbuk (leuciscus idus)

Helt nederst i munningen ut mot mjøsa finner vi denne karpefisken, som oftest er å finne i brakkvann, elver og i noen innsjøer, som deriblant mjøsa. Vederbuken har en grågrønn rygg, sølvfargede sider og hvit eller gulaktig buk. Den kan bli opptil 1 meter lang og veie ca. 8 kilo. Bukfinnene er plassert foran ryggfinnen og munnen er terminal (begge kjever er like lange). Hannfisken blir kjønnsmoden etter ca. 5-6 år, men hunnen henger etter med enda ett par år. Vederbuken lever stort sett av insekter, snegler, kreppsdyr og muslinger, selv om eldre individer også spiser andre fisk.

Mort (rutilus rutilus)

Morten er en ferskvanns- og brakkvannsfisk som tilhører karpefiskfamilien. Morten er veldig tallrik, og er lett å fange. Vanlig størrelse er 15-25cm og 200 gram. I flere vann kan den bli over halvkiloen, men en mort på en kilo er svært sjeldent. Mortens levetid kan bli opptil 25 år. Kroppen er sølvblank med blågrå rygg, undersiden er hvit. Øynene og finnene er rødlige. Morten ligner og kan forveksles med overnevnte sørv, men skilles  fra den ved at ryggfinnen sitter rett over bukfinnen. Morten lever av insekter, plankton og alger og er en viktig byttefisk for gjedda. Morten er naturlig utbredt på østlandet, hvor den i første rekke er knyttet til lavlandet.

Kreps (astacus astacus)

Edelkreps er en ferskvannlevende tiofotkreps som lever i elver, innsjøer og tjern over store deler av europa. I norge finnes den i hovedsak på østlandet og deriblandt i de sørlige deler av Hunnselva (mot Einafjorden). Arten er særs sårbar ovenfor forurensning, og er særlig avhengig av kalk for å kunne bygge opp skallet sitt, noe som i mengder finnes i Hunnselva vassdraget. Krepsen kan bli hele 18cm. lang med ei vekt på 350gr. Unntaksvis blir de enda større. Fargen på dyret er oftest grønn eller brun, av og til blå eller svart. Edelkrepsen er nattaktiv, og tilbringer dagen gjemt i huler eller under trerøtter. Den spiser for det meste åtsel, små vanndyr som snegler, ferskvannsmuslinger, vanninsekt, børstemark, flatmark og litt planter. Kreps har blitt spist som mat sannsynligvis i uminnelige tider. De eldste kildene som viser til dette er fra middelalderen, da var det en populær kost i svensk adel. På 1600- og 1700 tallet spredde dette seg til de sosiale klasser. Krepsen blir fanga i feller, for det meste teiner.

Elveperlemusling (margaritifera margaritifera)

Elveperlemuslingen er et av de mest anonyme dyrene vi har i våre elver og bekker. Elveperlemuslingen skiller seg ut i fra sine havlevende slektninger ved at de har en forholdsvis orginal forplantning, og evnen til å vandre av gårde med skjellet på ryggen som en snegle. Elveperlemuslingen vokser med ca. 2,5mm pr år, er kjønnsmoden etter 20 år og kan bli godt over 100 år gammel. En vosken musling er rundt 12-15 cm. lang og er nyreformet med svart skjell. Unge skjell har en brun underside Elveperlemuslingens fot er mye lik den vi finner hos snegla. Med denne kan den forflytte seg flere desimeter i timen og på 20 minutter graver den seg ned slik at den blir stående loddrett i sanden med halvparten av skallet synlig. Elveperlemuslingen ernærer seg av plankton og smådyr som del filtrerer ut av vannet. Elveperlemuslingen er svært følsom for forurensning og krever helt rent, klart, kaldt og raskt strømmende vann. Kalde klare bekkeørretbekker hvor vannet ikke blir varmere enn 13-14 grader, er i utgangspunktet gode biotoper. Elveperlemuslingen har vært vanlig i store deler av norge. I dag er bestanden sterkt redusert uten at noen har en oversikt over bestanden. Det har blitt påvist at det finnes igjen noen få individer i Hunnselva. Elveperlemuslingen er nå en truet dyreart.