Litt historie

Utdrag er hentet fra boka "Hunnselva fra Eina til Gjøvik" utgitt av Gjøvik Historielag 1994.

Tusener av år har det gått siden isen tinte og de første folka tråkket oppetter Hunnselvdalen. Sporene deres er forlengst slettet ut, men ganske sikkert var det skinnkledde jegere og fiskere som streifet her og tok for seg av fisken i elva og viltet langs bredden. Det var kanskje dette veidefolket som ga elva navnet "Hune å", mens selve dalen ble kalt "Hunnardaler", eldgamle navn begge, der Hune / Hunnar tydes som jakte / fange.

Det gjeveste viltet langs breddene var elgen, og nederst i elva gikk grov mjøsørret opp i store stimer seinhøstes for å gyte. Da stod skinnkledde karer uti elva og ventet - i høstnatta med en brennende fakkel til lys og med ljøsterspydet løftet til hugg. Ventet på at mørke, breie ørretrygger skulle sige inn i lysfeltet under fakkelen…

Fangst, fiske og friluftsliv

Det var som sagt veidefolket som først fant vegen oppetter Hunnselva. Der de slo leir langs bredden, fisket i fossene, jaktet i åsene, sanket bær og ville vekster til mat. Og dalen hadde mye å gi. Her streifet store flokker av elg. Skogsfugl og ender i hopetall livet opp mellom digre graner og langs elvefløyter. I vatnet myldret det av ørret, litt sik og abbor, foruten harr og "flasrøye" ved utoset. Det var vel helst når høsten nærmet seg at fangstfolka la turen inn om Hunnselva for å skaffe mat og skinn, som måtte vare i mange, magre og kalde vintermåneder.

Ettersom tida gikk, bredte jordbruket om seg og sørget for føden. Fiske og fangst var ikke lenger den viktigste måten å skaffe mat på. Men ennå skulle elva og skogen gi god attåtnæring og hørte naturlig med til gårdens "spiskammer". Dette var likevel ikke det samme som at gården og grunneieren alene kunne nyte godt av fisken og vassdraget. Fra gammelt het det seg at elva var åpen fra fjell og fjære. Vatnet skulle fare fritt og gi adgang til mange slags brukere. Ingen hadde rett til å stenge vassdrag. Elva var friplassen framfor noen.

Og folket langs Hunnselva nøt denne friplassen sin. Det rennende vatnet ble ikke bare utnyttet til drift av kverner, sager og fabrikker. Hit ned kom også kvinnfolk med store ungeflokker på slep for å vaske og skylle klær. På blanke sommerdager var det et yrende liv rundt disse vaskeplassene med bading, skrubbing og kaffekos. Om vinteren var det ikke så trivelig. Da hendte det faktisk at mannen måtte være med utpå isen og hogge "skjule-høl" med øksa. Drikkevatnet var også å finne i elva. Det ble fylt i butter og spann og båret opp til huset. Og når flommen kom, stilte karene opp med "fiskeskrya" på aksla og "meitsprøttet" neven. Sprøttet var av ei raje av rogn eller bambus med litt snøre og en markkrok i enden. Så kunne de lure kraftige mark-klyser uti mellom store steiner og djupe-høl - til de kjente det nappet. Da kom tilslaget og en sprellende ørret fòr gjennom lufta og inn på land

Om våren kunne de drive godt harrfiske nederst i elva. Da var det folksomt langs bredden ved Victoria-hagen og oppover Holmen Brænderi til nedre Huntonfossen. Litt lengre opp i elva ved det øvre Hunton-fallet måtte mjøsørreten kapitulere for vasskreftene, men den gjorde noen voldsomme forsøk og sprang, til stor glede for de som var vitne til "skuespillet".

Det yrende folkelivet langs bredden tok tidlig slutt ved Breiskallen, Hunndalen og Gjøvik. Mye skulle ofres på fabrikkenes alter. Sist på 1860-tallet var elva så forurenset at drikkevatnet måtte hentes fra andre steder. Noen ti-år senere var fisken borte. Forurensinga fortsatte til langt utpå 1900 tallet, og det var først da vannforskere fra NIVA startet sine undersøkelser at problemet ble tatt opp. I 1961 lå forsker-rapporten på bordet. Den sa blant annet at elva var en del forurenset ovenfor Raufoss, nedenfor lød dommen; "Biologisk død".

Ovenfor Raufoss var elva skånet for giftige fabrikkutslipp. Her fant husmødrene brukbart skyllevann til klesvasken og her tok folk drikkevannet sitt direkte og gjennom kjøkkenkrana frem til det nye vannverket på Skjelbreia kom i stand i 1965. Om sommeren var det bading på dammer og fløyter hele vegen fra Eina-oset til Raufoss. Men noen foretrakk fiskestang og vadere fremfor badebukse. Rundt Raufossen hadde flere av gamlekara dyrket fiskerkunsten til noe langt over det vanlige. De kunne nærmest forskyne seg fritt av ørreten i elva, om de nå var utstyrt med "marksprøtt" eller "fluggustang". En god metode for å lure storfisk i solskinnet var å træ "gule døgnfluer" på små kroker og hive godbiten uti djupe strømfåra der grov-ørreten sto.

Utpå 1930-tallet kom de første tørrfluekrokene i bruk blant Hunnselv-fiskerne. Dette var noen bustete fjærskapninger som fløyt på vannet og som ørreten vaket vilt etter. Navn som "Kaktus", "Humla" og "Skinnfell" sier vel litt om utseendet til disse bust-fluene. Det fortelles også at småfisken så ut til å ha barter der den hang sprellende på kroken. Etter hvert skulle noen av de mest ivrige fiskerne komme til å surre i hop sine egne fluer. Spesielt drevne tørrfluefiskere som David Kildal og Rolf Andreassen var foregangsmenn på dette området. Fluene lignet på insektene som svermet over vannflata og var skreddersydd for Hunnselv-ørreten. Riktig gode fiskefangere var "Myggen hass Rolf", "Grønnskrotten" og "Killdalfluggua".

Det meste av denne tiden er forbi. Igjen er elva klar og ren og vi finner igjen badende unger og fiskende karer etter elva. På flere steder langs elvebredden finnes også små turstier med en og annen gapahuk innimellom, der folk kan slå seg ned, spise nistepakka og søke ly i dårlig vær eller overnatte.

Bilder og tekst er hentet fra boka "Hunnselva fra Eina til Gjøvik"

Utgitt av Gjøvik Historielag 1994