Illustrasjon fra Totens bygdebok I, som viser bergartene og forkastningslinja midt i Hunnselva

I dette området kan en studere hvordan bergartene har blitt dannet lagvis på bunnen av et oldtidshav og seinere blitt foldet opp ved plateforskyvninger under dannelse av Oslofeltet 

Totenprinsessa er innlevert Naturhistorisk museum og har vært der i mange år. Den var beskrevet som Ogygiocaris sarsa regina (den kongelige) i 1960, men ble i 2006 tolket til å være Ogygiocaris lata fordi den har bredt haleskjold. Trilobitten er 6,8 cm lang (Mjøsområdets geologi s. 96).  

Geologisk skille

På strekningen fra Eina til Gjøvik markerer Hunnselva et viktig geologisk skille mellom grunnfjellsområder. Det viser seg tydelig som forkastninger eller sprekksoner som ble dannet i en periode med innsynkninger og vulkansk aktivitet. På vestsia av elva er det harde bergarter som gneis, granitt og glimmerskifer som ble dannet i jordas oldtid. På østsia det noe yngre Oslofeltet med bløtere bergarter som skifer, sand- og kalkstein. Disse gir grunnlag for et mer næringsrikt jordsmonn med gode jordbruksområder enn på vestsiden. På vestsiden vokser nøysomme arter som skogstjerne og maiblom mens på østsiden vokser blåveis og liljekonvall i de kalkrike områdene (Hunnselvaboka).

SILUR (444-419 millioner år siden)

Den silurske Bruflatformasjonen på østsiden av elva har lag som står på skrå og heller nordover, de antas å ha blitt dannet ved avsetning fra turbidittstrømmer i forlandsbassenget til Den kaledonske fjellkjeden i Baltikum. Kilde Mjøsområdet, Geologi og landskap s. 105.

Mjøskalksteinen er lagdelt med tykkelse på 25 til 50 cm. Steinen er rik på kalk og har en gråblå farge. Det er funnet spor av korallrev som viser at bergarten er dannet på grunt hav nær ekvator. Kilde Mjøsområdet, Geologi og landskap s. 245.

Kirker i området som Domkirken på Hamar, Hoff, Balke og Søsterkirkene på Hadeland er bygget med kalkstein. Den er lett å bryte og bearbeide og får pene flater. Brukar, hvelvinger og fundamenter på gardene er og bygd i kalkstein. 

Kalkstein eller limstein

Sedimentering gjennom millioner av år av kalkslam og forsteinede organismer med kalkskall i saltvann gir kalksteinen spesielle egenskaper. Ved brenning kan en ta ut kalken og den er et glimrende bindemiddel. Denne kunnskapen kom til Norge for ca 1000 år siden og dokumenteres i bygging av steinkirkene som Hamardomkirken. Kalkstein og ved eller kull ble lagt lagvis og brent i to uker. Kilde Mjøsområdet, Geologi og landskap s. 248.

Vestre Toten har mange kalksteinsbrudd, det største var Bøverbru kalkverk.