Historikk

Tegel har vært produsert i form av soltørket leiere som byggematerialer for nærmere 10.000 år siden i Syria og ved Rødehavet. Kineserne begynte å brenne leire i egne ovner for 3800 år siden. I Norge er tegelproduksjon kjent fra slutten av 1200 tallet i Oslo og rundt Trondheimsfjorden. I domkirken på Hamar var det brukt tegl på 1300 tallet og på Ringsaker har de teglkonstruksjoner som er 700 år gamle. De eldste mursteinene veide 5 kg. På 1800 tallet ble de lettere 

Forutsetningene for teglverk var gode i området her. Elva ga vannkraft, det var god tilgang på brensel. Leira her er ikke så rein som den marine leira. Her er det ferskvannsleire og leirholdig morene som kan inneholde humus, stein og biter av alunskifer. Dette måtte fjernes for å få god kvalitet. Steinfri blåleire var den beste.  

Det var ca 50 teglverk i Mjøsområdet. På Vestre Toten var det Napstad teglverk og Gråsten teglverk. I Breiskallen Dalen Teglverk.

Med den industrielle utviklingen økte behovet for teglstein i området. Mjøsa var en viktig transportåre for Teglstein.

Prosessen

Blåleire ble spadd opp under torvlag på 30-40cm, og fraktet til leirmølla. Om vinteren kunne de kjøre fram med hest og slae. Hvis leira måtte renses ble den tråkket og en måtte tråkke barbeint for å kjenne småstein mm. Eller en kunne sålle leira etter å ha tørket den. 

I mølla som ble drevet av hestevandring eller seinere med dampmaskin skulle leirblandinga som skulle være seig has ned i ei trakt og ned gjennom kniver som skar og blandet kælken som tilslutt ble tappet i ei trillebår. 

I Klamperhuset hadde de arbeidsbord og kælken vart delt i biter og kom over i støypeformer av tre og støypejern. Takstein i en type form og Teglstein i andre. Det var kvinnfolkarbeid dette. Emnet ble rullet i sand før det ble lagt i formene. Under forma lå en klamp (et tynt bord), så ble emnet stampet ned og de rettet av toppflata med ståltråd.

Nå skulle de flytte forma og råsteinen skulle nå til tørk i skur hvor brettene ble stablet. Det foregikk ved hjelp av solvarme og gjennomlufting og tok en måneds tid. Nå ble den fjernet fra brettet og ble stablet klar for brenning.

Brenninga ble gjort i miler eller jordovner stablet med vedkanal, men fra 1830 ble det utviklet oppmurede ovner - Kasseovner - som måtte brennes i 5 døgn, avkjøles sakte, åpnes og tømmes for hver runde. Fra 1853 kom ringovnen hvor de kunne produsere kontinuerlig.

Kilder:

• Geologien i Mjøsområdet s. 223-228
• Totens Bygdebok Bind 1