Napstad fra gard til storindustri

Bruket Napstad (fra 1747 øvre Napstad) er nevnt fra 1657 da Hans Narvesen Dalborgskogen og hans kone var brukere på garden. Etter han var sønnen Axel (1695-1761) og hans ettekommere som hadde eiendommen fram til 1834. Ole Amundsen Kopperud (1801-1881) g.1m. enken Berthe Pedersdatter Stokke (1787-1861) g2g.m enken fra Hjelpestein Agnete Gulbrandsdatter (1809-1890) ,fra østre Bjugstad.  I 1978 solgte daværende eier Erik Bakke Øvre Napstad til Raufoss AS. Husene ble brent i 1983. 

Nedre Napstad

I 1747 kjøpte Peder Engebretsen fra Stor-Gryte halve Napstad av Johannes Gulliksen Bjugstad.  Peder var gift med Kari Olsdatter Alm (død 1796). De har gården noen år, men flytter til søndre Ålset i Snertingdalen. Det er ulike brukere nevnt, men fra 1894 blir garden solgt til Kristian Mathiasen Nyjordet (1858-1927) g.m. Mathea Evensdatter Skjellerud (1859-1935). Deres etterkommere har garden fram til den blir solgt til Raufoss Amunisjonsfabrikker i 1975. Husene ble revet og flere fabrikkbygninger ble satt opp fra 82 og utover.  

Et badeparadis

Napstad teglverk - Leirhaug

i 1801 bor en husmann med jord på Napstad teglverk,  Lars Jensen 24 år gammel. Hans kone Anne Hansdatter 26 år, sønnen Hans Larsen og svigermoren bor på plassen med føderaad.

Napstad tegelverk er nevnt i folketellingen for 1801. Hvor lenge drifta varte er usikkert, men rå-leira tok de nok på flatene langs elva. Ved de fleste teglverk på Toten var det leirforekomstene som sviktet. Det var for tynne lag med leire og en måtte kjøre lengre og lengre etter leira som tilslutt gjorde virksomheten ulønnsom. For å lage fin teglstein var det viktig å få eltet leira godt. Det var tungt arbeid og ofte ble eltemaskiner eller leirmøller lagt til elver, der vasshjulet sørget for drivkraften. Det var ei slik mølle her i nærheten av Napstadbrua (1). Etter eltinga ble leira formet til mur- eller takstein som fikk en fortørk ute, før de ble stuet sammen i teglsteinsovnen. Den lå oppe ved Leirhaug(2), og her finnes enda rester etter ferdigbrent mur- og takstein (Hunnselvaheftet). 

Sjølve verket var det ingen som visste hvor hadde ligget, men da huset skulle selges ca 2014, ble det oppdaget at tømmerhuset Leirhaug var bygd på ruinene av teglverket. I kryploftet under bygget var det en murt hvelving, åpningen til brennkammeret.  Teglverket er antagelig i drift her fram til 1880 eller seinest til 1905. I 1905 bor det en svenske her som var jernbaneearbeider. Plassen Leirhaug blir utskilt i 1918 med 4,5 mål tomt (Raufossheftet 2014).