Garving
Garving
I begynnelsen av 1800 tallet kom de første bygdegarveriene.De lå helst ved en bekk eller ei elv for de trengte mye vann til garvinga. Der det var fall nok var det også barkestampe drevet av et vasshjul. Ellers måtte granbarken samles og finhakkes med en barkekniv. Gutter pleide å ha jobb med å samle bark og tørke den på låven og hakket den klar for bruk. De fikk 3 øre for kiloen (TBB 1 s. 412).
Garving kalles metoden for å gjøre huder og skinn myke og unngå at de råtner. Det var tungt arbeid å være garver og det var mye søl. Det var ikke maskiner så alt måtte gjøres manuelt. Først skulle skinna reingjøres og skrapes. De vart avhåre gjennom en surning eller ved kalking. Hudene måtte trekkes opp og ned i kommene, først i kalkvelling, så i hønsegjødsel og til sist i barkekaret. I tillegg måtte de skrape, smøre med fett eller tran og sverte huder og skinn før de var ferdige. De lagde sverte av skrapjern og myse. Av avfallet fra garvinga kokte de lim som de solgte (TBB1 s.415).
En videosnutt fra arkeologiske utgravninger i Oslo de fant et garveri fra middelalderen
