Opprettelsen av fargerier kom som følge av den rike og omfattende kvinnehusflid på Toten. Det ble vevd store mengder vadmel, verken og gardiner både til eget bruk og for salg, og det meste a alt dette måtte farges, enten som garn eller ferdig vare. Mye ble farget hjemme, men det var helst småpartier, i større partier ble det levert til et fargeri, for her ar det fagfolk og bedre hjelpemidler.

Fargeriet måtte helst ligge ved ei elv eller en bekk. For en trengte mye vann til å skylle garnet og veven når det ble tatt opp av fargekjelene. Dessuten måtte en ha et godt utvalg av fargestoffer som bressel, gulspon, blåstein. kali, katigo, magintablått, kochenille mm. Dette kjøpte en på Hamar, eller Oslo, senere også på Gjøvik. De farget i store kobberkjeler. Så var det kunsten å blande de rette fargene i passe styrke og få jamn farge på hele partiet. De små fargeriene hadde ikke annet utstyr og sendte videre til fargerier som hadde stampe, ruvemaskin, overskjærmaskin og perse. Det siste fargeriet på Toten var på Tømtom i Kolbu. Det ble nedlagt 1914, da det ble så lite å gjøre at driften ikke lønte seg lenger.

Det ble mer og mer alminnelig at folk leverte ull til spinning på Skreia, som utførte alt arbeid, også fargingen (TBB 1 s. 27).

Illustrasjon