Industrien i Vestre Toten

Hunnselvas betydning for industrien i Vestre Toten

Om lag samtidig med brøtninga kom i gang, røyk det kraftig nede fra elvemunningen.

      Året var 1807, og røyken kom fra skorsteinen på smeltehytta ved Gjøvik Glassværk. De store ovnene slukte enorme mengder med ved. 

Glohett måtte det være for å lage glass og for å holde glass-smelta flytende. Så var det heller ikke vanlige vedkubber de fyrte med, men stokker på nesten to meters lengde, kalt lakter. Bøndene fikk solgt skog som tidligere ikke hadde hatt noen verdi.  Lakterveden fløytet de i bekker og elver ned til Mjøsa.

Glassverket ga derved støtet til ei ny og travlere tid langs Hunnselva.

Noen tiår seinere, 1832, startet fire store vasshjul rundene sine oppe ved Brusveen spiger og staaltraadfabrik. Driftige karer gjorde bruk av den gamle kunnskapen om hvordan vasskrafta kunne omsettes til roterende mekanismer og maskiner. Nye og bedre varer i jern og stål kom til på løpende bånd. Fabrikktida var i gang. 

Brusveen Spiger og Staalfabrik startet produksjon 1832 som den første    industribedrift ved Hunnselva



Framsynte industriherrer hadde skjønt betydningen av av vasskrafta og mulighetene som lå i fossene. Da Gjøvik fikk kjøpstadsrettigheter og ble by i 1861, var det ikke minst takk være kraftkilden, Hunnselva. Snart startet den ene fabrikken opp etter den andre, og ble bygget opp på de samme plassene som kvernbruka hadde stått. 

I 1869 skulle industrien og ta over elvekrafta oppe ved Breiskallen. her anla de Vardal Trærsliberi, den første av flere fabrikker, som gjorde større krav på vatnet, og som kom til å sette kraftigere spor etter seg på godt og vondt. Da hadde det alt i flere år singlet smia til en svenske oppe ved Raufoss. Bråket kom fra tre vassdrevne hammere som banket ut gode ljåblad. Ellers var det det drift på ei sag og ei mølle. Det var alt. Her lå en enslig gård og noen husmannsplasser foruten et par boliger ved smia. Veger fantes nesten ikke, bare stier og små tråkk. Skulle smeden selge noen knipper med ljåblad utenfor bygda, måtte han skranglekjøre den dårlige kjerrevegen på vestsida av elva om Napstad, Skansen og Breiskallen til Gjøvik. Varene ble så lastet på båter med kurs for Eidsvoll og videre til Christiania. 

Men fra 1875 skjedde det store endringer. Da hadde Rødfoss Tændstikkfabrikk kommet i gang med kraft fra et stort vasshjul. Tjue år seinere den til patronfabrikk, og staten var ny eier. Folk strømmet hit opp til de mange ledige arbeidsplassene som snart ga bedre levekår. Den vesle grenda fved Raufossen hadde blitt til et livlig industristed. 

Lenger sør i dalen, derimot, ved Reinsvoll og Roksvioll, rådde fortsatt møllene og sagene alene. Her fikk fabrikkene aldri skikkelig tak, men bruka langs elva var viktige knyttepunkt mellom Åsmarka og Veståsen.